Festivalarbeiderne

Tekst: Hedvig Tønnesen (Headspin)

Morten Prytz og Renate Eggan er to av de mange som holder festival-Trondheim i gang.  

– Det er veldig gøy å kunne stå bak sceneteppet og være den usynlige medarbeider som løfter, bærer og rigger, sier Morten.

Ble frivillig for å få gratis veske

Hans første opplevelse som frivillig, var på Norwegian Wood, som nittenåring. 

– Jeg var på fylla, og så fikk jeg så lyst på den veska de frivillige hadde. Så jeg gikk og meldte meg og kompisen min på rigging dagen etter, uten å si fra til kompisen min.

Hva var det med veska? 

– Den var så fin! Den var ikke brei, bare lang. Perfekt å ha CD-er i.

Siden den gang er det blitt mye festivaljobbing på Morten. Han har blant annet jobbet for Trondheim Calling siden 2013, først som frivilligansvarlig, og nå i «Festival Task Force» (red.anm: rigging, løse utfordringer som dukker opp underveis). Tidligere var han med i riggegjengen til Pstereo-festivalen, noe han gjorde i ni år. 

Renate Eggan er et annet kjent festivalfjes i Trondheim. Hennes første frivilligerfaring var på Pstereo da hun var 18. Den gangen hengte hun opp plakater i gatene og butikkene rundt omkring i sentrum. 

– Jeg ville være med som frivillig fordi venninnen min ville det. Ja, og fordi jeg husker at søsteren min hadde en Pstereo-frivillig-skjorte som jeg syntes var kul. Jeg ville også ha en. 

Etter det var Renate frelst. Hun har hatt mange ulike stillinger og verv i Festival-Trondheim de ti siste årene. I år er hun nestkommanderende for konferanseprodusenten på Trondheim Calling. 

Pumpeorgel og Kygo 

Rigging er noe Morten har gjort mye av i sin festivalkarriere, og den første riggeopplevelsen var spesielt stas. 

– Det var veldig rart å rydde en scene, plukke opp plekter og Set-liste og vite at her hadde ingen stått etter at bandet sto her i sted. Det føltes ganske VIP. 

Å rigge til festival er først og fremst gøy, forteller Morten. Og et samfunnsansvar. At han også får jobbe med band som senere kommer seg opp og frem, ser han på som en bonus. Det å løfte på ting, hilse på folk, bære gitaren til den og den personen, eller kjøre et band til flyplassen, er en fin historie å ha med seg videre i livet, mener han. 

– Jeg løftet orgelet til Ola Kvernberg en gang. Pumpeorgel, svær jævel! Altså, det er jo kjempeteit, da, men å se bilde fra konserten og vite at «jeg løfta det orgelet der, jeg». 

For både Morten og Renate ligger en sterk musikkinteresse i bunn. Renate liker likevel spesielt godt å jobbe på Festningen, nettopp fordi dette ikke er favorittsjangeren. 

– Da får jeg bedre tid til å nyte det vi har vært med på å lage. Joda, det er kult å få med seg Kygo og sånn, men jeg synes det er mye morsommere å se på publikum. Å se på at folk elsker det vi har skapt, at vi har gitt dem en plass hvor de kan få sett favorittartistene sine, artister de ikke har sett før i Trondheim. 

På Byscenen har hun blant annet vært artistvert for Beth Harth. Da sto hun bak scenen og sniktittet på publikum gjennom sceneteppet.

– Jeg tror det var da det gikk opp for meg at dette er mye kulere enn å «bare» være publikum. Det å stå og se på baksida, være med på det som skjer frem mot en festival, under og etter. Å se folk som går hjem og bare «herregud, jeg hadde verdens beste opplevelse», og så kan du føle at du har vært litt med på det – det er skikkelig artig.  

Begge synes Trondheim Calling er viktig for Trondheim – og for nye artister.

– Det er en fin måte å få vist frem konsertscenene som finnes, og så er det jo kjempefint om det får folk til å ville gå mer på konsert, sier Renate, og legger til:

– Band og artister får en plattform å vise seg frem på, med et publikum bestående av fremtidige fans, men noen ganger også folk som kan hjelpe dem videre i karrieren. 

Morten er enig:

– Du kan jo ha verdens beste musikk, men hvis du ikke har riktige kanaler og kan promotere det, forblir du jo bare det kjellerbandet med verdens beste musikk – for seg selv. Det er viktig å benytte seg av sjansen til å spille på Trondheim Calling om du får den. For plutselig, ass, så er du på andre siden av jorda seks måneder seinere. 

Foto: Christina Undrum Andersen

Alltid litt stress, men det går som regel bra

Gøy og givende til tross, med festivaljobbing kommer man ikke unna stressmomenter underveis. 

– I dagene og timene før festivalen åpner, blir jeg alltid stressa, sier Morten. – Men det er veldig gøy, et adrenalinkick. 

På enkelte festivaler har folk stått og spikret asfaltduken idet folk kommer inn. Det er stress.   

Har du noen gang tenkt at «nei, nå var det nok, dette gidder jeg ikke mer, nå blir det ikke noe mer festivaljobbing på meg»?

– Ja. Det tenker jeg hvert eneste år. Når det er stress rett før festivalen, for eksempel. Men når dørene åpnes, er det ikke noe mer som kan gjøres, og du ser at det går greit. For folk kommer inn, drikker øl, ser en konsert og har det fint. Så når du stresser over dopapir eller tau, er det en ganske mikroskopisk del av helheten. 

Blir det mye lange dager rett før festivalene starter? 

– Ja. Det er mye arbeid. Alle legger inn sin dugnadsinnsats for å få det til å bli en festival. Du skal være sliten den uka du er ferdig. Og så blir du garantert sjuk. 

Renate kjenner seg godt igjen i det Morten sier om lange arbeidsdager. 

– Men det tåler man overraskende godt. Jeg vet at jeg kommer til å bli sliten etterpå, men underveis så er det så artig, og du har gledet deg til det så lenge at du glemmer det litt der og da.

Gaffa og strips

Morten jobber fortsatt i en såkalt «TASK force» før og under festivaler, noe han forklarer som:

– En «runner», en potet, den «vi trenger noen som kan flytte denne eller vi trenger noen som kan skru den pæra riktig vei eller vi trenger noen som kan flytte den øst-vest i stedet for nord-sør-personen». Det er ekstremt godt å ha noe fysisk arbeid, noe konkret.

Som «runner» er Gaffa hans beste venn.

– Gaffa fikser alt. Det er mye ledninger på festival. Tullete mye ledninger. Da må det gaffes. Jeg er han som bidrar med gaffaen til de som er mer gaffakyndige.

Og det er ikke sjeldent at han får spørsmål om nettopp det, å gaffe noe.

– I festivalsetting er det Gaffa-teip og strips du oftest får spørsmål om. Jeg fikk spørsmål om korrekturlakk her forleden. Det hadde jeg ikke. Så jeg må kjøpe det etterpå, bare for å ha det. 

Viktigheten av frivillig arbeid

Ingen festivaler hadde vært noe uten de frivillige som står på både dag og natt. Morten setter spesielt pris på at de frivillige får anerkjennelse for jobben de gjør.

– På festivalene jeg har vært med på er det kort vei fra å jobbe praktisk til å slå av en prat med festivalsjefen. Det synes jeg er veldig gøy, og det viser jo den respekten som frivillige bør og må ha. Frivillige holder Festival-Norge i gang, så lenge leve dugnad og alt det der.

Noe annet som hadde vært fint at folk visste om festivaljobbing? 

– Det er lite som skal til. Det er én til to dager med bidrag, så sitter du igjen med en opplevelse. Man får seg gode venner, og den mest konkrete gulroten er jo at du får festivalbillett eller dagspass eller hva det måtte være. I det hele tatt: Du får mer enn du aner tilbake. Jeg elsker folk som holder på med dugnad og frivilligjobbing. Det er ordentlig bra folk. Ja, lenge leve dugnad. Det er verdens beste ord. 

Har du lyst til å være frivillig på Trondheim Calling 2020? Meld deg på her!